En leges fremste plikt og oppgave har alltid vært og
skal være å ta vare på menneskelivet. Dette har vært nedfelt i den
medisinske yrkesetikken helt fra oldtiden av.
Denne omsorgen har også omfattet det ufødte livet, se
gjengivelsen av den Hippokratiske legeeden på lengre ned på denne siden.
Dette har også vært tilfelle i nyere tid. En moderne ekvivalent til den
Hippokratiske ed, Geneve deklarasjon fra World Medical Association, 1948,
1968 og 1983 - inneholdt frem til 1968 formuleringen: "Jeg vil alltid
bevare den ytterste respekt for menneskelivet fra befruktningen av selv
under trusler, og jeg vil ikke bruke min medisinske kunnskap i strid med
humanitetens lover.." Formuleringen ble senere endret til: "... for
menneskelivet fra dets begynnelse av..."
Trusselen mot respekten for menneskelivet finner vi nå både i livets
startfase og i dets avslutning. I juni tok legen Christian Sandsdalen
livet av en Multippel Sklerose pasient med en overdose morfin. Denne
pasienten hadde store plager og ønsket å dø. Sandsdalen er nå under
politietterforskning og skal i rettsak om noen måneder. President Hans
Petter Aarseth i den Norske Lægeforening har tatt sterkt avstand fra aktiv
dødshjelp og uttaler at "En lege skal redde liv, ikke ta liv. Selv om en
pasient sterkt ønsker å dø, kan det ikke være legens oppgave å bidra til å
oppfylle dette ønsket."
I Nederland har utviklingen i å akseptere aktiv dødshjelp kommet langt.
Der er det nå slik at enkelte eldre pasienter faktisk fryker å komme på
sykehus fordi de er usikre på om deres rett til liv vil bli respektert i
alle situasjoner.
Et ja til livet betyr ja til alle mennesker i alle livets situasjoner, og
et kraftig nei til drap som problemløsning, det være seg barnedrap,
eldredrap eller drap av uhelbredelige syke.
Helsevesenets oppgave er å ta vare på pasientenes liv og helse,
ikke å ta liv.
Den Hippokratiske eden (ca 425 f. Kr. f.)
Jeg sverger ved legeguden Apollon og Asklepios og Hygiea og Panakeie og
alle andre guder og gudinner som jeg påkaller som vitner, at jeg vil
oppfylle denne eden og denne kontrakten så langt jeg evner:
Den som har lært meg legekunsten, vil jeg akte like høyt som mine
foreldre, dele med ham det jeg eier og hjelpe ham når han trenger det.
Hans sønner skal jeg betrakte som mine brødre, og om de ønsker å lære seg
kunsten, skal jeg undervise dem uten lønn eller godtgjørelse. Mine egne og
min lærers sønner og de svenner som har avgitt skriftlig og edfestet
kontrakt på legevis, skal jeg gjøre delaktig i reglene, den muntlige
overlevering og alt annet lærestoff. Men ingen andre skal få del i det.
Så langt jeg evner og forstår, skal jeg gi den syke dietter som vil hjelpe
ham. Og alt som kan skade eller forderve ham, skal jeg unngå.
Jeg skal aldri gi noen en dødelig gift, ikke engang om de selv ber om det.
Jeg skal heller ikke gi dem råd om den slags. Jeg skal aldri gi en kvinne
noe fosterfordrivende middel.
Ærlig og redelig skal jeg tilbringe mitt liv og utøve min kunst. Aldri
noen gang skal jeg fjerne steiner fra blæren med snitt, men overlate slike
pasienter til dem som har spesialisert seg på det.
Overalt hvor jeg kommer inn i huset, vil jeg virke til pasientenes best,
avholde meg fra all bevisst urett og særlig unngå kjønnslig omgang med de
kvinner og menn, slaver og fri som bor der.
Alt det som jeg ser og hører når jeg behandler pasientene eller også
utenfor behandlingen, slikt som man ikke skal plapre om, det vil jeg holde
for meg selv og anse alt slikt som usagt. Om jeg oppfyller denne eden og
ikke krenker den, la meg lenge glede meg over livet og min kunst. La meg
æres av alle mennesker til evig tid. Men om jeg bryter eden og sverger
falskt, måtte da alle ulykker og glemsler ramme meg.
